Film

Vi har jobbet en del med film nå den siste perioden og drevet med undervisning knyttet til dette. Vi har fått oppgaver som blant annet å skrive en filmanalyse og tilslutt har vi laget vår egen film.

Filmanalysen brukte jeg mye tid på og skreiv ut i fra en mal fra læreren. Jeg valgte å skrive om en film som heter "Saving Privat Ryan", en veldig bra film som har fått flere Oscar priser. Gjennom denne analysen lærte jeg svært mye, og jeg syns dette var en bra måte å komme inn i film teamet på. Denne analysen skulle inneholde mye om film, hvordan filmen er bygget opp, personskildring, kameravinkler og perspektiv (som vi har med oss fra bilde perioden) og mye mer. Alle disse tingene gjorde at jeg klarte å sette meg godt inn i temaet og fikk en svært grundig og bra start til vi senere skulle lage vår egen film.

(Bildet er lånt her)

Vi fikk videre i oppgave å spille inn et utdrag fra den kjente dusjscenen i skrekkfilmen Psycho. Dette var noe helt annet enn hva vi hadde gjort før og vi fikk derfor utfordret oss selv litt. Problemene startet allerede fra begynnelsen, med hvem som skulle spille Marion. Vi fant også ganske raskt ut at denne var en rolle vi ville gi fra oss til noen andre, og valgte derfor Aslak. Selv viste vi at vi kom til å få en annerledes film enn i fleste, i og med at vi hadde en gutt i hovedrollen. Vi fikk utdelt en storyboard som hjalp oss mye på vei og gjorde slik at vi kunne starte filmingen raskt. Under filmingen samarbeidet vi med Aslak, Ola og Jonas noe som gjorde at vi tilslutt satt igjen med de samme klippene, men selvfølgelig ulik redigering og ulikt sluttresultat. Vi jobbet alle tre (jeg, Synne og Ingrid) veldig bra sammen, og alle fikk prøvd seg på både redigering og filming.

Jeg ser selv at filmen tilslutt fikk et humoristisk preg, men dette gjorde det hele litt annerledes og satte et eget preg på filmen. Hele denne prosessen syns jeg har vært svært lærerik og vi har fått utfordret oss selv i noe de fleste ikke har prøvd før. I tillegg har vi jobbet godt sammen og fått til et bra resultat!

Bilder sier mer enn tusen ord

I perioden vi har jobbet med bilde som tema har jeg lært mye, og alt dette får jeg godt frem gjennom en bildeanalyse som ble skrevet. Jeg valgte å analysere dette bilde: 

Andres Serrano er fotografen bak dette fotoet. Bildet tilhører en bilde serie av døde kropper som fotografen gjorde seg kjent med i 1989. Andres er en amerikansk kunstner og fotograf født 15. august 1950. Jeg har valgt å analysere et av disse bildene, med tittelen "The Morgue".

På bildet ser vi kun en arm, en liten arm som ser ut til å tilhøre et barn. Bildets utsnittet her er det vi kaller for nær, dette fordi det er kun armen som er synlig i bildet. I tillegg er det helt klart at det denne armen som er motivet i bilde og den som utgjør hele fotografiet. Armen ligger på et blålilla teppe eller et laken, noe som gir oss en følelse av sykehus. I tillegg har armen en papirlapp festet rundt håndleddet, noe som er typisk trekk for sykehusomgivelser med navn og fødselsdato på personen.  I og med at armen tilhører et barn er kanskje noe av det første vi tenker en fødsel, og da også at tittelen på bildet blir en slags kontrast mot det vi først tenker. Dette fordi The Morgue betyr likhus. Vi skjønner da også at blant annet papirlappen kan være med på å få oss til å skjønne at det ikke er fra et sykehus, men nettopp et likhus. 

Fotografen hadde svært få hjelpemidler når disse fotografiene skulle bli tatt, han hadde kun en svart bakgrunn, blitz utstyr, et stativ og kamera. Vi kan se at det er brukt lys i bildet, men ikke i den grad at det gjør noe spesielt med bildet annet enn noen små skyggene fra selve hånden og ned på lakenet. Bildet er tatt med normalperspektiv, slik at vi ser rett frem på motivet. Vi kan også si at selve hånden skaper to horisontale linjer, ved øverste del og nederste del av hånden.

Bildet er laget for å kunne forstå hvor brutal, men også hvor vanlig død er i virkeligheten. Budskapet fotografen prøver å få frem gjennom bilde, kan være blant annet si noe om et barn som kanskje nettopp har ankommet verden, før det igjen ble revet vekk - alt for tidlig. Bilde kan si noe om hvor viktig det er å ta vare på det man har, nettopp fordi man ikke vet når man kan miste det. Mottakerne for dette bilde er ungdommer og voksene, det er et bilde som krever litt tenking, noe utenom det vanlige.

Fotografen har valgt å kun ha hånden i fokus, noe som kan være med på å bygge opp ulike assosiasjoner rundt bildet. Jeg tror fotografen ikke vill at vi skal skjønne at dette er et dødt menneske med en gang, slik at det da kan komme som et sjokk når man har brukt litt tid på bildet. Bildet er også tatt på en slik måte at det varierer veldig fra person til person hva slags tanker man først får fra bildet. Det er blant annet det som gjør at et bilde som dette blir så sterkt og bra som det blir.

 Det er mange som har lurt på hvordan Andres har kunnet tatt disse bildene, og han forklarer seg i et intervju fra 1993 at med både flaks og god hjelp fra blant annet likhusets personell, klarte han til slutt å ordne en avtale slik at bildene kunne bli tatt på en godkjent måte. Det var blant annet svært viktig å bevare identiteten til personene som ble fotografert, så dette ble gjort ved å skjule ansiktene med for eksempel en klut. En stor prosess med få hjelpemidler som fotograf, men et godt resultat.

Dette er et godt bilde nettopp på grunn av de ulike virkemidlene, i tillegg til et svært godt budskap gjennom selve bilde.